Hei igjen alle sammen,og godt Nytt År!
Jeg måtte bare tilbake. Menneskene og landet fasinerte meg så utrolig sist jeg var her som volunteer i august 2008. Jeg har jobbet i Afrika, reist ganske mye i Asia ellers, men India er The incredible India for meg. Menneskene: Hinduer, muslimer, kristne, buddhister, lys hud og dyp grønne øyne, gyllenbrune og svarte, alle forskjellige ansikter og former av dette ekstra-gavante mangfoldet, denne enestående samling av skjønnhet som er India. Og så luktene, smilene, de blide ansiktene, slum, skyskrapere, kontrastenes land.
Ja, jeg kom da hit til Chennai(8 mill)som er hovedstaden i Tamil Nadu, den sydøstligste av Indias 28 delstater, første nyttårsdag. Var noen timer forsinket p.g.a. snøvær i Frankfurt. Ble møtt på flyplassen her med en stor plakat: Welcome back home, Harald! Rørende uforglemmelig mottagelse av staben i huset, selv om noen var nye. Mary, housekeeper og kokk, er den samme gode. Mohiddin, vaktmannen, hadde ikke forandret seg. Sjåføren, Venod, 25 år, var ny, da Kumar som var sist fikk sparken p.g.a. noe uregelmessigheter. Regina, min gamle tannlegeassistent som fikk rosa sykkel av meg sist, måtte slutte p.g.av maktarroganse fra en ung indisk tannlege, dr.Ganesh, som er blitt fast ansatt i prosjektet her. Hun er erstattet av en ung gutt, 22 år, Marii. Regina møtte likevel opp her tidlig på sondag morgen med sine to skjønne småpiker (bildet), Jessy 8 år, og Joice Rubi, for å ønske meg velkommen tilbake.
Hadde møte med manager og to Rotary medlemmer fra prosjektet her i går. Jeg fikk jo antatt og publisert en artikkel om Kottivakkam Dental Center for Acut Help, i Norsk Tannlegeforenings Tidende; i november i fjor, og den fikk veldig respons. 15-20 tannleger fra hele Norge har meldt sin interesse, og nå er det fullbooket med norske tannleger for hver måned helt til medio 2012.Jeg har fått veldig fin feedback på dette også her nede. Derfor er de veldig opptatt av at jeg skal få et best mulig opphold her nå, så jeg har fått alle fullmakter til å tilrettelegge mine oppgaver selv.
Så var det Trude da, min "samboer" her nede, assistent, tannpleier. Jeg traff henne på Tannlegeforeningens Landsmøte i oktober i fjor. Da jeg besøkte Colgates stand for å be om tannbørster og tannkrem til prosjektet her, traff jeg henne. Hun ble heltent på dette da jeg fortalte om mitt forrige besøk i Chennai og Afrika, og jeg fikk så mye varer jeg kunne makte å få med meg. Noen dager senere ringte hun meg og spurte om det var noen muligheter for henne som tannpleier å få være med som volunteer. Gjennom Støtteforeningen for Kottivakkam Dental Center i Norge, fikk vi ordnet så hun fikk billett og gratis opphold her, så hun kom hit til Chennai dagen etter meg. Hun har gått tre år på Tannlegehøyskolen i Oslo, utdannet tannpleier, og jobber nå i Colgate Norge innen marketing og undervisning. Veldig blid og utadvent ung dame. Denne uken vi har jobbet sammen har fungert veldig bra, hun står på, flink faglig, veldig humørspreder. Snakker nesten flytende nordlandsengelsk (Mo i Rana), og er veldig flink med elevene på den gutteskolen vi har vært på denne uken. Snakker ellers også masse, så jeg sier til henne at hun må være født uten tungebånd, og det er hun enig i. Hun screener alle pasientene, tar tannrens og scaling (masse tannsten her), assisterer meg, og avlaster meg masse. P.g.a. henne har Colgate sagt seg villige til å støtte prosjektet her, og neste uke får vi masse tannkrem og tannbørster sendt hit fra Mombai. Kjempepopulært. I går var hun og jeg med Regina til konferansetimer på skolen hvor hennes småjenter går.Det var jo en opplevelse i seg selv. Ellers får vi masse god mat av Mary, kokken vår,og ute på campene får vi brakt lunch ut av Rotary.
I dag, søndag, var vi invitert til frokost hjem til Venupogal, Rotarys kontaktperson for prosjektet her. Vi fikk veldig god kontakt sist jeg var her, så vi har mailet litt. Sjåføren hentet oss kl 0830, og vi ble servert en nydelig frokost med masse rare retter. Kjempekoselig familie. Etter tre timer der, kjørte sjåføren oss til Ideal Beach Resort, tilbrakte noen timer på stranden, og spiste lunch i restauranten der.
Neste weekend er det stor hosttakkefest her i Tamil Nadu. Den kalles Pongal, da er alt bare festivitas fra og med fredag t.o.m. mandag. Da har Rotary ordnet med tur for oss til Kerala, delstaten ved Indias sørvestlige kyst, ca.1,5 timer med fly herfra. Reiser torsdag og kommer tilbake mandag. Vi betaler flybillettene selv. Skal bo på to forskjellige Beach Resorts, samt et døgn på en Backwaters Houseboat. Dette skal visstnok være noe av de mest fantastiske turene her nede, så dere skal få referat. Sist jeg var her, var det Nord-India med New Dehli og Taj Mahal som var den store reiseopplevelsen. Så lenge en er frisk og noenlunde oppegående, får en ta med seg det en kan, det kan fort bli for sent. Mange synes nok det er det glade vanvidd av en pensjonist å dra til India for å jobbe gratis i slum og fattigdom. Men så lenge jeg kan bidra med en liten dråpe i havet i all fattigdommen, og ser den takknemligheten til de som ikke har andre muligheter for tannbehandling, det er belønning i massevis for meg. Vi vet ikke å verdsette hvor heldige vi er som er født og oppvokst i Norge.
Denne uken har vi jobbet på en gutteskole de fire første dagene.Ca.1,5 time å kjore hver vei. Vi har nå fått ny bil som Sagdalen og Lørenskog Rotary har delfinansiert, ny mobil tannlegeunit gitt av Nordstrand Rotary. Dagene flyr. Fredagen jobbet vi på klinikken i huset her, da ble det masse tanntrekkinger på meg, pasienter fra fiskerlandsbyen her, så det var godt med weekendfri. Starter mandag på et barnehjem, spennende.
Er oppe litt for kl seks hver morgen, starter med 20 minutters yoga med Mohiddin som instruktør (gammel yrkesmilitær), kjempefin mosjon.
Masse hilsener fra incredible India, HARALD
Hei igjen!
Tusen takk for alle koselige mailer og feedback,det varmer. Tiden flyr, jeg har nå vært her over to uker, er ferdig med vel halve oppdragstiden. Like spennende hver dag, hva vil jeg møte av nye opplevelser i dag? De to første dagene forrige uke var vi på en Government school, ca.1000 elever, både gutter og piker (hinduer, kristne, muslimer). De kvinnelige lærerne (de fleste) går i sari (6m stoff). Småpikene går i salwar, en drakt i tre deler. Her var de hvite lange bukser, blå kjoler til under knærne, splitter på begge sider, og hvite sjal som man bare henger rundt halsen med begge ender på ryggen. Alle har langt kullsort hår, to lange fletter med rode sløyfer, og som oftest en sjasminblomst i håret. Småjentene er jo et syn for guder, kritthvite tenner og et stort smil. Guttene hadde beige kortarmede skjorter, blå bukser. I dette området var det ingen sukkerplantasjer, så tannstatusen var veldig bra, faktisk en god del elever uten hull, men utrolig mye tannsten på mange. De fleste kommer fra veldig fattigslige kår, og et fåtall har tannbørster. Noen bruker bare pekefingeren å pusse med, mens andre tygger på en liten kvist av mangotreet så den blir litt opptygd, og den er faktisk ganske så effektiv som børste. Dessuten påståes det at mangokvisten inneholder et desinfiserende middel, og mange tygger dette mot sårhet i munnhulen. Nå får jo alle en Colgate tannbørste av Trude, og det er stor stas. Onsdag og torsdag sist uke var vi på et barnehjem for psykisk utviklingshemmede,5-25 år. Det var en slitsom tålmodighetsprøve, men jeg fikk jo behandlet en god del.
Vi besøker jo de aller fattigste områdene, fra slummen til små fiskelandsbyer. Jeg er imponert over skolevesenet her. Alle elevene som går på Government school får skoleuniformer, og alle får lunch på skolen. Lunchen består av en blikkbolle med ris, og et hardkokt egg hver dag. Dessuten har de nå bestemt at elevene skal få et kyllingmåltid hver uke. Dette medforer jo et enormt behov for egg og kylling, så her i India må de nok følge Lars Sponheims parole: Hver mann sin høne. Ellers er jeg like imponert over gjestfriheten og takknemligheten her. Hvis jeg spør eller ber om noe, er alltid svaret: No problem. Jeg sa til den kvinnelige headmaster på den siste skolen at jeg synes det er så fantastisk med alle de blide og takknemlige barna, det er den beste lønnen jeg kan få. Til det svarte hun at smilet er gratis, det er deres måte å vise sin takknemlighet på, noe annet har de ikke å gi bort. Kanskje noe å ta til etterretning for mange av oss.
P.g.a. PONGAL, høsttakkefesten i Tamil Nadu, har vi hatt fri fra torsdag t.o.m. mandag. Fløy til Kerala på torsdag, til byen Cochin,1,5 mill, mere kjent som The Queen of the Arabien Sea. Byen består av flere øyer mellom en stor innsjø og havet, og har en av verdens fineste naturlige havner. Det var her Vasco de Gama gikk i land i 1503 og gjorde Kerala til en portugisisk koloni. Kerala er jo den sørvestligste av statene i India, og regnes som den flotteste rent naturmessig. Kjært barn har mange navn: Gods own country, The Jewel of South-India, Østens Venezia. Det siste har den fått p.g.a. The Backwaters. Fra den 600 km lange kystlinjen, som består av milelange kritthvite strender med azurblått hav, går et nettverk av kanaler, elver, laguner, innsjøer innover landet, og danner det såkalte Backwaters. Dette består jo av en stor del brakkvann, som forandrer beliggenhet og grenser mellom sjø og ferskvann når monsunen setter inn.
Det har vært et tettpakket program for disse dagene, men vi har fått sett og opplevd masse. Mye sightseeing, museer, slott, kirker, fisketorg. Har overnattet på tre forskjellige Beach Resorts. Dessuten et døgn på en House Boat, noe som er et must, og det mest spektakulære når en er i Kerala. Trude og jeg hadde vår egen båt, ca.60-70 fot, ombygd risfraktebåt. To store flotte lugarer med bad, soldekk og salong, spisestue på hoveddekket. Mannskap: Kaptein, kokk, dekksgutt, så det manglet ikke på service. Vi seilte på et nettverk av kanaler og innsjøer, det var som et cruise på disse vannets motorveier fra en village til en annen. Fantastisk frodig, evig grønn vegetasjon. Mellom kanalene kjempestore rismarker, kokospalmefarmer, gummi- og te plantasjer, og ikke å forglemme allkrydder produksjonen. Det var jo mest p.g.a. det enorme kryddermangfoldet, særlig kardemomme og pepper, det ble kamp om kolonimakten mellom portugisere, hollendere og engelskmenn. Vår House Boat fortøyde inne i regnskogen for natten, der var det et fantastisk fugleliv, blant annet en fargeklatt av en sanger som heter Kingfisher (Indias mest kjente ølmerke har samme navn).Men også moskitoen var hissig under den utsøkte fiskemiddagen kokken serverte, så det er nok fornuftig med malariatabletter som profylakse.
Siste dagen i Kerala, en fantastisk Beach Resort med egne små strandhytter, kjempestor palmelund, hvit strand med azurblått Arabien Sea så langt øyet kunne rekke, yoga, massasje. Sjåføren vi hadde der fortalte at i Kerala var det ingen slum, dette er også den eneste staten i India med rent kommuniststyre. Den yngste sønnen i familien får overta gård og grunn, og må dermed overta ansvaret for foreldrene, så staten sparer masse sosiale utgifter.
Flott tur, men ganske stressende med vekking kl.0600 hver morgen. Hjemreisen ble litt nostalgisk, da vi kom til flyplassen i Cochin ble vi satt ombord i et eldgammelt Fokker 50 propellfly. Både min sønn, Harald jr., og min svigerdatter Vibeke, hadde begge sine første år i SAS ombord i dette flyet. Flyvertinnene var også ganske tilårskomne, så de hadde vel fulgt flygemaskinen siden den kom fra fabrikken. Men til Chennai kom vi. Godt å være tilbake i Kottivakkam Dental Center igjen, det er jo for jobben vi er kommet hit.
Min store drøm under dette oppholdet her, er å få oppleve et besøk innerst i slumområdene. Sist jeg var her kjørte vi jo med bil så langt det går, men der bilveien slutter begynner selve slummen. Etter å ha sett filmen Slumdog Millionaire, har jeg tenkt mye på dette. Sjåføren vår, Venond, har noen slektninger i et av slumstrøkene ved havnen her, og han er litt på gli nå. Jeg får se hvor mange rupi som skal til.
Ha det godt, og hils kjente.
Masse hilsener fra Kottivakkam Dental Center for Acut Help, HARALD
Hei igjen alle sammen!
Tusen takk for hyggelige mailer, det er min kveldskos. Jeg har nå startet på min siste uke som volunteer her. Det blir med tungt hjerte jeg forlater disse herlige menneskene, jeg har fått noen fine og gode venner for livet.
Siste uken har vi vært på forskjellige steder hver dag. Tirsdag var vi på et kombinert barne- og omsorgshjem som en lokal Mor Theresa drev, HIVE, (Helping the Infected and the Vulnerable Embrace Life). Det var noen HIV smittede mødre, noen voksne tilbakestående menn, og 25 barn i alderen fra åtte mnd. til 18 år. Fantastiske flotte barn, alle kalte lederen for mor, noe hun med rette var utrolig stolt over. Noen av barna var foreldreløse, noen hadde mødre som var prostituerte, fedre satt i fengsel. Onsdag hadde vi en avtale for camp på et lite sykehus langt inne i bushen. De siste gangene teamet hadde vært der, hadde det vært lite med pasienter, så derfor drog jeg alene med sjåføren og en assistent. Det var to og en halv time hver vei, gjennom små landsbyer med kjerreveier dårligere enn en hjemlig setervei, så noen fornøyelsestur var det ikke. Ble litt tafatt da jeg kom frem, og det satt mere enn tretti pasienter og ventet. Tyve sykepleiestudenter hospiterte der, og de var inne hos oss to eller tre i slengen og hjalp oss. Nydelige smilende jenter i lyseblå sarier, hjelpsomheten selv. De hadde hørt om Norge, det rike landet i nord, og jeg ønsket de alle hjertelig velkommen til A-hus. På hjemturen satt jeg i forsetet for å unngå en del humping, presterte å sovne sittende rett opp ned, hengende i sikkerhetsselen. Torsdag var vi på en secondary school, bare piker, halvannen times kjøring hver vei, alder 13-18 år. Kjempeflotte jenter, knisende og smilende, elsket å bli tatt bilder av. Fredagen på hjemmeklinikken, det var deilig å slippe transportetappen.
Selv om det er slitsomt og bråkete, har jo trafikken her en viss sjarm. Når vi blir stående i tett trafikkø, er det et mangfold og underholdning uten like. Det kan stå en sportsbil ved siden av en oksekjerre. Motorsykler, scootere, tråsykler tråkler seg frem i en sammenfiltret trafikkstrøm gjennom rekker av gamle busser, biler, lastebiler, oksekjerrer, fotgjengere, tiggere, kuer. Støynivået når høyt opp i antall decibel, det tutes i et kjør, verre enn i Kairo. Rundkjøringer finnes ikke her, men de kommer jo frem.
Fredag kveld tok jeg med Regina på en liten handletur i byen. Vi hyrte en liten trehjulsdrosje, men det var med hjertet i halsen i fredagstrafikken. Jeg kjøpte lykt, nye bremser, ny ringebjelle, og en handlekurv til den rosa sykkelen hun fikk av meg for to år siden. Inklusiv drosjeregningen kom det hele på ca. kr. 100, -. Var med henne hjem etterpå for å hilse på småpikene hennes, de to jeg sendte bilder av i første mailen min. Mannen hennes er sjåfør og har en relativ bra inntekt her, 8000 rupies i måneden, ca. kr. 1000, -. Av det går 4000 rupies til husleie, det var i en halvslum, gammelmurbygning dekket av sopp og mugg, helt i forfall. En liten stue, et lite soverom med fire sengeleier på gulvet. Kjøkken felles for fem familier, likeledes toalettrom og "bad". Jeg tok henne med ut igjen og kjøpte fire store puter så de kunne sitte på noe i den lille stuen, likeledes noen par med skor og noe småjuggel til småjentene, som hang rundt halsen på meg og ikke fikk takket nok. Jeg er blitt veldig klar over hvor priviligert jeg er bare fordi jeg er født der jeg er.
Vi har en terrasse på taket i huset hvor vi bor, og der inntar Trude og jeg ettermiddagskaffen hvis moskitoen ikke er for hissig. På nabotomten settes det opp en fire etasjers bygning, og det er litt moro å se på fremdriften. Der er ingen byggekran, det mures opp i murstein som blir båret opp. Stillasene er oppsatt av spinkle trestokker sammenbundet med kokosnottau. Sementen blandes på bakken for hånd, og sarikledde kvinner bærer den opp i blikkfat på hodet, på spinkle stiger. Disse kvinnene må jo gå med hodet høyt hevet for å klare dette, og det er facinerende å se på den særpregete rakryggede, nesten trassige holdningen.
Dr. Ganesh, den innfødte unge tannlegen som er ansatt i prosjektet her, er jo med ut på camp nesten hver dag, uten å produsere noe. Han er jo en fin tolk, og ellers er vi på god talefot nå. Han har lært meg masse om indisk levesett. Her er fortsatt 80% av ekteskap arrangerte. Det forlanges av både foreldre og samfunn at det ikke må være ulikheter i kaste eller religion på ektefeller. Det er mere enn tusen offisielle æresdrap i året i India. Hjemme har vi jo Krisesenter, mest for kvinner. Her har de Love Commandos, en organisasjon med døgnbemannet krisetelefon Hvis et par har foreldre som ikke aksepterer kjæresten f. eks. p. g. av lavere kaste, eller forskjellig religion, kan de ringe Love Commandos hvis de er i livsfare. De vil da rykke ut, og gir tilbud om å få bo trygt i organisasjonens hus, mens frivillige advokater bistår dem.
Kastesystemet i India ble jo offisielt avskaffet i 1950, men har ikke mistet sin betydning av den grunn, det er fortsatt stor innflytelse. De aller laveste på rangstien er dalitene, de kasteløse eller pariaer. Toalettvask er en oppgave forbeholdt disse. Disse får ikke bo i samme område, eller hente vann fra samme brønn som andre hinduer, fordi de av mange fremdeles blir ansett som urene. I løpet av århundrene er Indias kastesystem, et strengt hierarki av mennesker basert på fødsel--blitt så innarbeidet at slike historier sjelden får noen til å heve øynebrynene her. De aller høyeste på rangstigen er braminer, blant annet presteskapet. Kastetilhorigheten spiller ofte en stor rolle når indere velger nabolag, ansatte, eller ektefelle.
Jeg har flere ganger merket en egenartet røklukt som har sivet gjennom myggnettingen på soverommet mitt. Nå har jeg endelig fått klarhet i fenomenet. Når jeg star på balkongen utenfor soverommet, ser jeg rett ned på en tre meter høy mur som går rundt hele huset. På toppen av muren er det støpt fast knuste flaskeskår, i stedet for piggtråd. Rett utenfor er et støpt platå, to ganger fire meter, med fire sementpåler som holder et tak to meter over bakken. Der brenner de fattigste i landsbyen her sine avdøde om natten. Jeg ble jo litt lamslått da jeg fikk vite dette, men livet må jo gå sin gang.
Masse hilsener Harald, still going--
Kjære alle sammen!
Atter en gang tusen takk for alle flotte mailer fra dere, det gir en utrolig motivasjon og innsatsvilje. Nå er dette eventyret dessverre slutt for denne gang, jeg ville ikke vært det foruten.
Siste uken har rast avsted, masse nye opplevelser. Sist mandag skulle vi til et ungdomsfengsel, men ble oppringt tidlig på morgenen, campen der måtte kanselleres p. g. av uroligheter i fengslet. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble skuffet, jeg hadde gledet og gruet meg til dette, å få komme litt på innsiden av et fengsel uten å måtte forbli der. Vi måtte i stedet ta en skole i nærheten av der vi bor. Tirsdag kjørte vi til en lutfattig village, Muriappan, ca. 6000 innbyggere, hvor ingen tannlege hadde vært før. To timer i bil hver vei, grusomme veier. Veldig godt mottatt av borgermesteren selv som tok masse bilder; vi kommer nok i "Muriappans Velblad ". Masse å gjøre, både barn, unge og gamle. Det mest slitsomme for meg er transporten, og at halve landsbyen står over en når jeg skal sette en sprøyte eller trekke en tann, det er ganske stressende. Onsdagen var fri, Republic Day, Indias 17. mai. Da var Trude og jeg på en skole i nærheten her og så på småjentene til Regina, de var med i en dansegruppe der. Dette er en skole med ca. 7-800 elever. Da noen av lærerne så oss to hvitinger, fikk de ordre fra rektor om å hente oss opp til scenen. Der stod alle elevene i flotte uniformer, militært oppstilt i geledd på skoleplassen, og vi satt sammen med rektor, chairman, The Principal. Da rektor holdt en liten tale over høytalerne, ble vi nevnt med fornavn, og takket for at vi ville delta på deres nasjonaldag. Jeg syntes nesten det ble litt pinlig, var glad for å komme meg "hjem" etterpå.
I dag torsdag har vi vært på et hjem for multihandicappede, 15-50 år. Masse tragiske skjebner, fikk ikke utrettet så veldig mye. Helt uanmeldt dukket hele styret i Guindy Rotaryklubb, hovedsponsoren for prosjektet her, opp med seks mann og egen fotograf. De hadde også med lunch til oss. Rotary her er nok mye mere ute etter PR enn oss hjemme, det ble tatt masse bilder som skulle brukes i PR fremstøt, Rotarys Tidsskrift etc. Trude og jeg ble også invitert til Rotarymøte med middag i morgen kveld. Fredag har vi åpen hjemmeklinikken for fiskerlandsbyens innvånere. Har også fått min "drøm" oppfylt, en tur gjennom Zhopadpattien, slummen. Inntrykkene derfra er nok til en egen lang avhandling. Onsdag ettermiddag med Venod, sjåføren vår, sittende bak på hans motorsykkel uten hjelm, dansende mellom gamle busser, lastebiler, sykler, scootere, oksekjerrer. Til fots inn i slummen, stank, åpne latriner, hjerteskjærende fattigdom, rotter. Innbyggerne så jo litt skeptiske på meg, men da jeg vagget hodet til sidene og forsøkte å smile, ble jeg godtatt. Etter å ha rundet 3-4 hjørner, ante jeg ikke hvor jeg var. Planløse små stier, trange smug. Jeg må si jeg misunte tilfredsheten og smilene, hilsenene fra grupper som stod samlet. Kontraster uten like. Så mye inntrykk at jeg må sette de på papiret ved en senere anledning. "Drømmen" ble mere et mareritt, drømte om det natten etter, men også en opplevelse jeg aldri glemmer.
India er jo en raskt voksende stormakt. Under kolonitiden frem til 1947 omtalte jo britene landet som selve juvelen i kronen. Nå har hele situasjonen blitt snudd. Bl. annet har Indias største industrikonsern, det privateide Tata, kjøpt de engelske bilikonene Jaguar og Land Rover, og har kjempeoverskudd på foretakene. Britene må jo være i sjokk, det må gå på selvtilliten og stoltheten løs. Tata Motors har jo også hatt stor suksess med verdens billigste bil, Nana, med en pris på under kr. 15. 000, -, men dessverre greier de ikke å holde tritt med veiutbyggingen. Et annet kjempeforetak er Ashok- Leyland, de lager nesten alt av busser og lastebiler som brukes her, men i gamle modeller. Alle bussene ser ut som de vi hadde da jeg var barn, bl. annet med takstige bak, støyende, masse eksos.
Etter Chinas angrep på India i 1962, har India bygget opp et av verdens største og effektive forsvar. Atomvåpen, masse russiske våpen, men nå produserer de sine egne jagerfly og stridsvogner. De frykter ingen, og det er jo et tankekors nå som India og China nærmer seg hverandre, de har til sammen tredjeparten av verdens befolkning. Men ikke alt er rosenrødt i India heller. Sjefredaktøren for et av de mest kjente seriøse ukemagasinene, skriver at det skinnende India er en illusjon. 500 millioner(nesten femti prosent)av befolkningen lever under fattigdomsgrensen(mindre enn en US$ pr. dag), 120000 bønder har begått selvmord i desperasjon de siste ti år. Samtidig blir de rike, rikere for hver dag som går. Han sammenligner dagens behandling av Indias fattige med USAs behandling av indianerne.
Slumområder er blitt jevnet med jorden, innbyggerne der kjørt ut på landet, tiggere fjernet fra fortauene, og de hellige kuene forsøkes fjernet fra gatene, barnearbeide florerer. Men hvorledes de fattige behandles, kan ikke forandres over natten. India har tusen år med føydalisme og tre hundre år som koloni bak seg. Forandring vil ta tid. Historien og kulturen deres er enorm. De er veldig opptatt av hva verden synes om dem. De har tro på politiske løsninger, og mener utdannelse er nøkkelen til forandring. På nesten alle skoler er det store bannere eller monumenter påført Knowledge is Power. Men også blant de fattigste, t. o. m. daliter, finnes det nå høyt utdannede, og forhåpentligvis glemmer ikke disse sin opprinnelse. Ca. 80prosent av befolkningen her er hinduer. Det sies at hinduismen ikke er en religion, men Way of Life. Hinduene likestiller alle religioner, har respekt, forståelse, og tolererer alle andre livssyn, ingen fordømmelser. De lever etter Gandhis motto: Non violence. Kjempefin innstilling. Gruer meg litt til i morgen kveld for å ta farvel med disse fantastiske menneskene, de har gjort alt som står i deres makt for at vi skulle ha det best mulig. Jeg har fått sett og opplevd India på godt og ondt fra innsiden, som turist ville det ikke blitt tilnærmet det samme. Selv om mitt lille bidrag er som et sandkorn i Sahara, håper jeg likevel det kan komme inn under Rotarys motto, Service above self, gagne andre. Dessuten må jeg i morgen avslutte mitt "sambo forhold" med Trude, hun reiser hjem i morgen for å stille i København mandag morgen på Colgate -kurs, mens jeg drar til Sri Lanka. Trude og jeg har kommet veldig godt overens og blitt gode venner, så vi holder nok kontakten.
Jeg har hatt det fantastisk på alle måter, det har vært en Once in a Lifetime Experience. Alt jeg har opplevd på disse ukene, har atter en gang gitt meg et nytt og annerledes perspektiv på menneskeheten og livet. Vi hjemme burde skamme oss over å klage på den minste ting. Et forslag til reality-tv: Steng inne en del forskjellige mennesker i sult og skitt, uten jobb, dusj eller drikkevann, og la de leve for en dollar dagen en måned.
Så helt til slutt vil jeg få takke dere alle for oppmerksomheten for denne gang, for alle rørende og motiverende mailer, og at dere ville være med å dele litt av mine opplevelser. Gleder meg til å se dere alle igjen.
29. februar 2016
Past president i Lillestrøm Rotaryklubb, Steinar Sivertsen, snakket om erfaringer etter ett år som mentor for en flyktning, og Øydunn Hodnebrog-Vibe fra Skedsmo kommune, orienterte om situasjonen for flyktninger i kommunen
15. februar 2016
Fellesmøte med Lørenskog Vest Rotaryklubb i Skårer gård.
Medlem i Lørenskog RK,, pensjonert oberst Rolf Nordset vil holde foredrag med
tittel: Norges forsvarsevne eller mangel på sådan.
Møtested: Odd Fellow-huset
Adresse: Gamle Strømsvei 99
Postnummer: 2010
Sted: Strømmen
Land: NO
Møtedag: Mandag
Møtetid: 19:00
Møtespråk: no
Møtedetaljer: Vi møtes kl.18:45 for en kaffe og litt prat før møtet
